Stormester!

Endelig! I over 20 år har jeg drømt om å bli stormester, og for en måned siden kunne jeg endelig puste lettet ut. .

Starten på et turbulent år skjedde i Barcelona sommeren 2014. Jeg gikk i shorts og gjorde det jeg liker best – sommer, sol og sjakk. Jeg skulle starte som en rakett, men isteden ble det en liten kinaputt. Noe av det teiteste jeg noensinne har gjort skjedde nemlig mot svenske Anders Larsson. I dag er jeg glad for det som skjedde, for med den hårreisende brøleren satte jeg et verdig punktum for alle dårlige partiene jeg hadde spilt en lang periode.

Larsson

Med bonde over og best stilling hadde jeg allerede begynt å tenke på hva jeg skulle gjøre senere på kvelden. Jeg følte meg egentlig ganske kvikk da jeg spilte 38…Td2?? Jeg hørte en tilskuer begynne å le. Noen sekunder senere spilte Larsson 39.Txd2 Hva for noe? Satte jeg tårnet mitt ved siden av hans? Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le. 1-0

Dette var ikke planen. Jeg hadde nettopp fått meg en sjakkspillende kjæreste ved navn Ida, og fantastisk nok ønsket hun å være med meg på sjakkferie. Noe av poenget var jo at jeg skulle imponere med gnistrende angrepsspill. Da jeg viste henne partiet på en brun pub sa hun «Hæ? Så du ikke den en gang?».

Tre uker senere skulle jeg spille OL i Tromsø. Man trenger ikke spesielt god fantasi for å skjønne at det kunne gå rett på dunken. Men jeg har gjort så mye dumt og gått på så mange tap at jeg har blitt god på å glemme. En sen kveld senere var tabbetrekket glemt.

Det finnes mange måter å forberede seg på. Barcelona 2014
Det finnes mange måter å forberede seg på. Barcelona 2014

Jeg vant det neste partiet, og deretter holdt jeg en rekke remiser mot sterke stormestere. Kanskje jeg fortsatt kunne spille god sjakk? Jeg ble litt mer optimist og Ida ble litt mer imponert. Jeg tok på solbrillene og så utover Middelhavet.

En snau måned senere satt jeg i spillelokalet i Tromsø. Ovenfor meg satt Quintin van den Seijp. Mannen med det kule navnet var fra Aruba. Sjakk-OL var med andre ord i gang og jeg var dødsnervøs. Jeg huska nemlig med gru mitt forrige OL i Tyrkia da motstanderen min ikke møtte opp, og i fortsettelsen vant jeg ikke et eneste parti. Denne gang fikk jeg starten jeg trengte.

Neste runde ventet selveste Ukraina. For laget ble dette en fantastisk dag da Norge 2 klarte uavgjort etter at lagkamerat, Frode Urkedal, slo legendariske Ivanchuk. Bare det å ha sånne folk i øyekroken er stort. Jeg var strålende fornøyd etter remis mot Anton Korobov. Bukken i Barcelona var hundrevis av mil unna.

Når jeg spiller sjakk er jeg helt avhengig av god selvtillit. Jeg elsker krevende midtspill. I dårlig form blir dette bare tull, men da alt er i orden er jeg farlig for noen og enhver. Med en så god start følte jeg meg uslåelig, og nettopp derfor trillet poengene inn.

 

Hansen Torbjorn Ringdal IM 2450 NOR Rp:2677
Rd. SNo Name Rtg FED Rp Pts. Res. Bo.
1 717 Seijp V/D Quintin 1883 ARU 1852 2.0 s 1 2
2 42 GM Korobov Anton 2680 UKR 2579 4.5 w ½ 3
4 836 Younus Muhammad 0 PAK 2059 4.0 s 1 3
5 150 GM Borisek Jure 2569 SLO 2547 7.0 w 1 3
6 44 GM Laznicka Viktor 2676 CZE 2664 7.0 s ½ 2
7 245 IM Shoker Samy 2487 EGY 2366 4.5 w 1 2
8 340 IM Onkoud Abdelaziz 2383 MAR 2302 5.0 w 1 3

Da jeg fikk vite neste motstander skalv jeg av skrekk. Russland. Bare i mine mareritt har jeg møtt spillerne av en slik kaliber. Jeg skulle ha svart mot Sergey Karjakin. Hvor mange ganger har  ikke jeg sett han filleriste verdenstopper i dødelige angrep? På kvelden vandret jeg alene i Tromsøs sommersol. Ville jeg egentlig spille? På mitt aller mest destruktive tenkte jeg at jeg kanskje ikke fysisk ville være i stand til å flytte brikkene. Hvorfor skulle jeg bli smadret og ydmyket?

Karjakin er sånne ting som jeg skal jeg se på PC-skjermen. Til nøds kan jeg være i samme spillelokale, men JEG skal ikke spille mot sånne. Det er Magnus sin oppgave.

Jeg tok til fornuft og sa «Ja…jeg kan spille» så overbevisende og selvsikkert jeg kunne. Den natten sov jeg nesten ingenting. Hva skulle jeg spille? Siciliansk Drage eller kanskje Caro-Kan? Tross Karjakins drepende hvitscore med spansk falt valget på denne blytunge åpningen.

Karjakin Sergey – Torbjørn Ringdal Hansen, (2450)

Jeg satt og ventet. TV-kameraet siktet rett på meg. Jeg trøstet meg med at det var flere kameraer i spillelokalet. Der kom han. Han hadde normal gange og et vanlig håndtrykk. Turneringslederen holdt en av sine lange kjedelige taler. Og der…DER…handshake og klokka var i gang! 1.e4 Som jeg trodde. Jeg flyttet så fort jeg kunne 1…e5 Jeg klarte å flytte uten å skjelve, og vi dundret ut noen teoritrekk. 2.Nf3 Nc6 3.Bb5 a6 4.Ba4 Nf6 5.0–0 Be7 6.Re1 b5 7.Bb3 d6 8.c3 0–0 9.h3 Na5 10.Bc2 c5 11.d4 Qc7

Karjakin 1
Dette gikk som et skudd. Foreløpig var jeg like stor og sterk som han, og nå satt han og tenkte. Han pleide å spille 12…Sbd2. Om han hadde gjort det kunne jeg lirt av meg nok en haug med teoritrekk, og så hadde jeg jaggu en liten overraskelse på lager. Hm…hva er det han tenker på?

12.d5 Snakker om flaks! I et av mine ambisiøse øyeblikk vurderte jeg å spille på denne måten med hvit. Jeg studerte det i detalj, og hadde leksjoner for mange 1911-spillere nettopp om denne stillingen. Jeg visste hva som var problemet og hva som var den riktige planen og trekkrekkefølgen for svart. Dette er belønningen for å jobbe med sjakk. 12…Bd7! 13.b3 Nb7 14.Nbd2 Nd8

Karjakin tenker etter 14...Sd8. Foto: Paul Truong
Karjakin tenker etter 14…Sd8. Foto: Paul Truong

15.Nf1 Ne8

Karjakin 2

På dette tidspunktet hadde min innstilling snudd fullstendig. Jeg visste at hvit er sjanseløs på fordel og jeg kjente til både planer og mål for videre spill. Da han spilte 16.g4 tenkte jeg på Alexander Khalifmans kommentar til denne stillingstypen. Nemlig at en av grunnene til at svart gjør det bra i denne stillingstypen er at hvit drister seg til å gjøre nettopp dette trekket. Svarts stilling er skuddsikker, mens hvit har svekket kongestillingen. Jeg kunne fortsette å hamre ut trekk og etter 20 trekk hadde jeg nesten ikke stoppet opp for å tenke. Jeg følte på meg at Karjakin var utilpass. 16…g6 17.Ng3 Ng7 18.Nh2 f6 19.f4 exf4 20.Bxf4 Nf7 21.Nf3 a5 22.a4 bxa4 23.bxa4 Ne5 24.Rf1 Rab8 25.Kg2 Bc8 26.Qe2 Rb6 27.Rfb1 Ba6 28.Qd1 Rfb8 29.Rxb6 Rxb6 30.Nxe5 fxe5 31.Bh6 Qd8 32.Qd2 Rb2 33.Qc1 Qb6 34.Bd2

Karjakin 3
Hvit har akkurat spilt 34.Lh6-d2? Problemet til Karjakin var at han stod litt dårligere mot en spiller han burde slå. For første gang tenkte jeg at jeg kanskje kom til å vinne. 34…Bg5! Nå svetta han. Poenget er 35.Lxg5 Db3! 35.Kf3 Bd3? En tabbe som lar han unnslippe med remis. Hvem vet hvordan det hadde gått hvis jeg hadde spilt det enke og beste 35…Lxd2! 36.Rb1 Rxb1 37.Qxb1 Qxb1 38.Bxb1 Bxd2 39.Bxd3 Bxc3 40.Nf1 Kf7 41.Bb5 Ne8 ½–½ Utmattet, glad og stolt.

Som vanlig svevde jeg på noen skyer etter et godt resultat. Ny jobb ventet og jeg skulle ut av den trygge sjakkbobla. Verden utenfor er hverken firkantet eller svart og hvit. Det ble mindre tid til spilling og jeg hadde ikke overskudd til å studere sjakk. Det hadde jeg forresten ikke hatt på et par år. All sjakkundervisningen hadde gjort meg mettet på å studere på egenhånd, og jeg var helt avhengig av å ha noen fridager før jeg skulle på turnering.

I desember 2014 skjedde det en forandring. Plutselig fikk jeg lyst til å lese sjakk igjen. En dag stod jeg der og tittet i bokhylla etter noe nytt jeg kunne studere. Det var også tydelig at jeg var motivert til å spille igjen, for i Eliteserien tok jeg 7,5 av 9 og 5,5 av 7 Zûrich. Jeg kjente en ubehagelig følelse over meg: stormestertittelen var på skuddhold igjen. Forrige gang jeg hadde den følelsen spilte jeg som en ape og gikk på den ene smellen etter den andre. Nå var jeg 11 poeng unna. Skrekk og gru.

Las Palmas – her skulle drømmen gå i oppfyllelse. Denne gangen reiste Ida og jeg sammen med Alf, Ellen og Brede. Makan til fin gjeng skal man lete lenge etter, og dagene bestod av litt sol og sene kvelder med god mat og drikke. Jeg hadde det bra og da vi suste av gårde til partiet gledet jeg meg alltid til å spille.

Jeg ser kanskje ikke så lykkelig ut, men jeg er skikkelig gira. Foto: Pablo Arranz
Jeg ser kanskje ikke så lykkelig ut, men jeg er skikkelig gira. Foto: Pablo Arranz

Jeg rører alltid litt i første runde, men denne gangen gikk det fint. Og jaggu gikk det fint i de to neste også og selvtilliten var dermed på plass. Jeg har en regel som jeg ikke kan huske har slått feil: Seier i de tre første rundene = Toppresultat og ubeseiret. Det skjer ikke så ofte, men når det skjer går det går bra.

I siste runde måtte jeg vinne med svart mot Stormester Adam Horvath for å bli stormester. Man skulle tro at nervene skulle slå til dette tidspunktet, men nå er det ingen som kan skremme meg lenger. Karjakin lærte meg det.

Det avgjørende partiet viste seg å skulle bli et fyrverkeri av de sjeldne. Det blir nøye kommentert i sjakkbladet, men den korte versjonen er at jeg bød opp til dans med en dristig åpning. Hovath tok imot invitasjonen og gikk rett i strupen. Han ofret en offiser og siktet seg inn mot kongen min. Jeg svarte med et dronningoffer som han ikke hadde tenkt på. Den ene taktiske vendingen etter den andre gjorde at brikker forsvant i øst og vest. Enden på visa var at jeg løp ut med kongen ut til midten av brettet og han lot tiden renne ut.

Horvath
Om jeg blir vill og gal en dag skal jeg tatovere denne stillingen på ryggen. Stormester – bare ved tanken begynner jeg å smile.

Nettopp blitt stormester og gleder meg til å vise fram det avgjørende partiet. Foto: Ida Landsverk
Nettopp blitt stormester og gleder meg til å vise fram det avgjørende partiet. Foto: Ida Landsverk

Det er flere grunner til den plutselig suksessen.

  • Jeg har sluttet å leve av sjakkundervisning. Overskuddet kommer til syne når jeg setter meg ved brettet.
  • Årevis med sjakkundervisning gjør at kunnskapsnivået mitt er høyere enn det jeg har klart å levere på sjakkbrettet. Dette kommer til syne nå.
  • Under et sjakkparti er jeg ikke redd for å tape. Jeg går for det jeg har trua på uavhengig av risiko.
  • Jeg har en fantastisk kjæreste som spiller i samme turneringer som meg. Hun fungerer som kjæreste, bestevenn og idrettspsykolog. Til gjengjeld gir jeg henne noen gode forberedelser i ny og ne.

Nå spør folk meg om hva som er mitt neste mål. Jeg vet ikke helt. Men det jeg vet er at jeg gleder meg til å spille. Så gjenstår det å se om det blir nye bukker i Barcelona eller overvinne psykologiske barrièrer som Karjakin. Jeg håper på begge deler.