En sjakkspillers bekjennelser

For tre dager siden trakk jeg meg fra en sjakkturnering for første gang i mitt liv. Da jeg fortalte turneringslederen om beslutningen, følte jeg meg lettere enn på lenge. Nå har jeg gått med senkede skuldre i Barcelonas smågater, på langsom leting etter svar på et vrient spørsmål. Hva gjør jeg nå?

Bak skyene skinner solen

Snart vil du få lese om en sjakkperiode som har vært vanskelig for meg, men du vil også se hva jeg tenker om veien videre. Før jeg kommer så langt, vil jeg skrive noen ord om bakgrunnen for dette innlegget. Jeg håper at det å få dette nedskrevet vil fungere som en selvhjelp, men samtidig tror jeg det kan være til nytte for en del andre.

I 1999 ser du at jeg gikk ned 250 ratingpoeng fra én liste til en annen. Lignende nedturer har jeg opplevd flere ganger, men stort sett er de etterfulgt av betydelig oppturer. Kurven er hentet hos Sjakknytt.no.
I 1999 ser du at jeg gikk ned 250 ratingpoeng fra én liste til en annen. Lignende nedturer har jeg opplevd flere ganger, men stort sett er de etterfulgt av betydelig oppturer. Kurven er hentet hos Sjakknytt.no.

For lenge siden lærte jeg at en karriere som sjakkspiller er fylt av opp- og nedturer. Jeg har sett unge og lovende spillere utvikle seg i rekordfart. På samme måte som jeg gjorde, så de kanskje for seg VM-matcher og kongepokaler, med dem selv som hovedrolleinnehavere. Det som er trist er at en del av disse spillerne har gitt seg så fort de møter motgang. Kanskje de ikke visste at utvikling slettes ikke er like vakker som ratingkurven til Magnus Carlsen i tenårene. Nei, for min del var det en berg- og dalbane som hadde gjort de fleste småkvalme.

Om du klarer å komme sterkere tilbake etter en slik vanskelig periode, har du nesten garantert lært masse om sjakk, men også om deg selv. Om man jobber beinhardt er det fort gjort å bli skuffet når resultatene er dårlig. Noen ganger ser man ikke resultatene av arbeidet som legges ned. Faktisk tror jeg at noen kan bli litt dårligere i perioder der de jobber hardt, og at resultatene først kommer når skuldrene er senket og kunnskapen er fordøyd. Andre eksempler på spillere som de siste årene har hatt voldsomme tilbakeslag er Tor Fredrik Kaasen og Eivind Olav Risting. Først har de blitt brutt ned, men så bygges de opp igjen og er sterkere enn tidligere. Bare se hvor hardt de er i ferd med å slå tilbake etter lange nedturer.

Inn for landing

Her viser jeg stolt fram et av sommerens vinstpartier. Slapp av folkens, jeg har egentlig de hvite brikkene!
Her viser jeg stolt fram et av sommerens vinstpartier. Slapp av folkens, jeg har de hvite brikkene!

Jeg er 38 år. Jeg husker jeg leste at det ideelle krysningspunktet mellom erfaring og ungdommelig mot, var når man er 37 år. Jeg bryr meg ikke om dette. Mennesker blir bedre og klokere ved å utfordre seg selv, og stadig lære seg nye ting. Folk blir ikke dårligere av å bli et par år eldre, de svekkes når latskapen inntreffer og kunnskapstørsten er slukket. Jeg er like ambisiøs som da jeg var 18, og jeg har akkurat de samme urealistiske drømmene.

For to og et halvt år siden ble jeg endelig stormester, men etter det har det gått trått. Til tross for tusenvis av treningstimer de siste årene, innser jeg nå at jeg er en skygge av meg selv på brettet. Jeg kan knapt huske forrige gang jeg spilte en turnering jeg var fornøyd med. Det koker inni meg. Jeg ville ikke være en stormester på vei ned.

Kanskje du tenker: «Get over it – det er bare et spill!» Joda, det stemmer det, men for meg er det også en del mer. Det er hobby, jobb, lidenskap og livsstil. Om mine sjakkstudier kunne vært gjort om til doktorgrader ville du fått bakoversveis av å se på CV’en min.

I sommer hadde jeg planer om å spille fire turneringer. Dette er turene der jeg tusler rundt i sandalene mine, bekymringsløs og avslappet, samtidig som jeg girer meg opp til ettermiddagens sjakkparti. Slik gikk det:

Sveins minneturnering – Rystet

Sommerens eventyr startet i Sveins Minneturnering i Oslo. Jeg lengtet etter å slå tilbake etter to år med halvdårlig spill og en dalende ratingkurve. Det hender ofte at jeg blir litt for overivrig når jeg går til en turnering. Som så ofte før skulle jeg vinne hele sulamitten, men jeg endte milevis unna seierspallen. Jeg satt så langt unna at jeg knapt kunne høre applausen da navnene ble ropt opp.

Etter følgende parti innså jeg at jeg burde bli lagt inn på sjakkpsykiatrisk avdeling. Jeg kunne høre sirenene i det fjerne da jeg ventet på heisen som skulle føre meg langt vekk fra Bogstadveien 30.

Torbjørn Ringdal Hansen – Jonny Hector
Sveins Minneturnering

Med så mange brikker pekende mot svarts kongestilling var jeg besatt av tanken om et brutalt angrep mot svarts konge.

Jeg så utelukkende på alle mulige offisersofre, og i min verden var det helt uaktuelt å gjøre et fornuftig og godt trekk som 20.Le3. Jeg tenkte en drøy halvtime og var dømt til å finne på noe galskap. Om bare noen kunne knipset og vekket meg fra forbannelsen. Jeg spilte 20.Seg5?? for så å gå inn på toalettet for å skylle ansiktet mitt med kaldt vann. 20…hxg5 21.Lh7+ Kxh7 22.Sxg5+

Bilde 3 sommer 2017
Normalt ofrer man bare én offiser ved det greske løperofferet på h7, men her har jeg gitt to.

Jeg hadde overbevist meg selv om at dette kanskje kunne fungere, men i virkeligheten forærte jeg motstanderen min et helpoeng på et sølvfat. Både 22…Kg8 og 22…Kg6 vinner for svart. Hector valgte førstnevnte og vant partiet. 0-1

Her spiller jeg mot Jonny Hector. Det er ikke så lett å se at han egentlig spiller mot en tikkende bombe.
Her spiller jeg mot Jonny Hector. Det er ikke så lett å se at han spiller mot en tikkende bombe.

Etter partiet følte jeg meg forvirret og dum. Det var som om noen hadde tatt over kroppen min og gjort trekkene for meg. Jeg gikk ut og satte meg i parken. Hva var det som akkurat hadde skjedd? Plutselig slo det meg at jeg spilte som en som er lei av sjakk. Tanken skremte meg, men kanskje det stemte? Jeg ser da tross alt på sjakk mange timer hver eneste dag.

Da jeg kom inn til lokalet igjen så turneringsarrangør Bjarke empatisk på meg og sa: «Men Torbjørn, det er jo sånn man spiller i lynsjakk…». Jeg følte meg som klassens klovn – han som alltid sier noe morsomt, men som egentlig ikke har det så bra. Neste runde satt jeg langt nede på bordene, og fjernt der borte kunne jeg skimte spillere som ikke er noe bedre enn meg. Tror jeg.

Når ting står på som verst, føles det å mislykkes i sjakk som å feile som menneske. Joda, jeg vet inderlig godt jeg er heldig med så mange ting i mitt liv, og at sjakken kun er et krydder som gjør det ekstra smakfullt. Men når det svikter som verst, kan selv ikke endeløs hoderisting få ting tilbake på sin rette plass.

Partiet mot Hector ble spilt i nest siste runde. Fram til da hadde det bygd seg opp en desperasjon inni meg. Hector var den perfekte motstanderen for å vise hva jeg var god for. Den svenske stormesteren er kjent for sine angrepskunster, og jeg hadde bestemt meg for at han skulle slåes med egne midler. Hadde en av mine elever fortalt meg om slike tanker, hadde jeg ristet oppgitt på hodet. Man bestemmer seg simpelthen ikke for spillestil eller angrepspunkt før partiet er godt i gang.

Min trang til å slå tilbake hadde bygd seg opp sakte, men sikkert. Det startet allerede i første runde da jeg spilte remis mot Ingrid Greibrokk på ca. 1900 i rating. Hun spilte bedre enn meg, og jeg ble usikker fordi jeg trodde stormestre spiste slike spillere til frokost. Jeg var allerede rystet, selv om jeg sa til meg at det ikke var så farlig.

Etter fjerde runde var jeg rasende på meg selv. Bare se på hva som skjedde!

Gunnar Lund – Torbjorn Ringdal Hansen
Sveins minneturnering

Bilde 4 sommer 2017
Motstanderen min er fullstendig bastet og bundet på grunn av trykket i e-linja.

Jeg så at jeg kunne vinne materiell ved å simpelthen true tårnet hans på e2 med 30…Lb5. Så hvorfor gjorde jeg ikke dette? Jo, jeg tenkte kanskje at han kunne hoppe med springeren et eller annet sted, og bestemte meg derfor for å slippe å regne og heller la arrogansen få skuta i havn. I mitt hode kunne han ikke gjøre noe som helst, og min oppgave var å få han til å innse dette. Istedenfor å regne på 30…Lb5 valgte jeg å «gi» han trekket, liksom for å understreke hvor dårlig han stod. Jeg fortjente virkelig straffen jeg fikk. Jeg spilte 30…Te5?? og ventet vel halvveis på at han skulle gi opp.

Bilde 5 sommer 2017
Da motstanderen min gjorde dette trekket så jeg rødt.

Motstanderen min fortjener skryt for å oppdage 31.Sg4!! selv med svært dårlig tid på klokka. Jeg er glad ingen tok bilde av meg på dette tidspunktet, for inni meg kokte det og ansiktet mitt var ildrødt. Jeg hadde mest lyst til å feie brikkene av brettet, men jeg klarte å summe meg og finne en smal vei til remis. 31.Txe2 32.Txe2 Det vakre poenget var 32…Dxe2? 33.Sf6+ Kxg7 34.Dg5+ Kf8 35.Sh7 matt! 32…Dg6 33.Se5 Dxg7 34.Sxc6 Txe2 35.Dxe2 bxc6 og partiet ble remis noen få trekk senere. ½–½

En fin avslutning av min motstander, men fryktelig unødvendig av meg. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var en nyttig lærepenge for meg, men det ville ikke vært sant. Jeg lærte nemlig ingen verdens ting, og det vil du snart få se.

Open Internationel de Purtichju – Regnefeil

Jeg husker en gang jeg så på film at Son of a bitch ble oversatt til Sol på Stranda. Her er det fint!
Jeg husker en gang jeg så på en film at Son of a bitch ble oversatt til Sol på stranda. Her tusler vi nedover til stranda mens vi prøver å ikke brenne oss på den varme sanden.

Ferden gikk til Korsika. Et vakkert spillested der man kunne høre bølgene slå inn mot strandkanten. Min kjære Ida og jeg tilbrakte varme sommerdager sammen med Ellen Hagesæther og Alf Roger Andersen. Jeg koste meg der, og skal definitivt tilbake til den franske middelhavsøya. Selv det løpske og destruktive godstoget fra Sveins Minneturnering kan ikke rokke ved idyllen på dette stedet.

I andre runde møtte jeg Gawain Jones, en sterk stormester fra England. Jeg er svært fornøyd med midtspillet, men så skjer dette:

Torbjørn Ringdal Hansen – Gawain Jones
Open Internationel de Purtichju

Bilde 6 sommer 2017
Jeg har ofret en kvalitet, og stillingen er fullstendig knusende. Jeg må ha blitt svimmel av å se på alle de gode trekkene.
Bilde 7 sommer 2017
Computeren sier jeg leder med 54 bønder. Det er nok til å fylle alle brettets tomme felt med hvite bønder, og vel så det!
Når ting er litt vanskelig ved brettet er det godt å ha så fint reisefølge. Les bloggen til Ida om du vil se noen fargerike skildringer fra turene våre.
Når ting er litt vanskelig ved brettet er det godt å ha så fint reisefølge. Les bloggen til Ida om du vil se noen fargerike skildringer fra turene våre.

Jeg husker det gamle Fritz-programmet som var fascinerende sleivkjefta. Så fort computeren stod til vinst, kom den ofte med frekkheten «I’ll let my dog take over!», for å understreke hvor lett vunnet stillingen var. Jeg vet ikke hva som overtok min hjerne denne gangen, men bikkja kunne tydeligvis ikke sjakkreglene, og jeg endte opp med å tape etter 43.Txc6+? Stillingen er fortsatt veldig god for meg, men når jeg innser at jeg gjør én feil vekker det ubehagelige følelser i meg. Flyten og roen som har ført meg fram til denne stillingen, blir plutselig erstattet med uro og tvil. Da er det uunngåelig at feilene kommer på løpende bånd.  Dette har jeg opplevd så mange ganger, og det er det som plutselig kan ruinere et ellers godt parti.

Etter dette begynte jeg å miste trua for alvor. I stort sett hvert eneste parti som fulgte utspilte jeg motstanderen min, og da jeg stod til vinst gjorde jeg den ene grove feilen etter den andre. I følgende stilling kan du se at jeg regner langt, men at jeg samtidig kan være min verste fiende.

Torbjørn Ringdal Hansen – Albert Tomasi
Open Internationel de Purtichju

Bilde 8 sommer 2017
Dette er en stillingstype som jeg er relativt godt kjent med. Jeg visste hva som krevdes av meg, men jeg klarte ikke utføre det.

Svarts konge er fortsatt i sentrum, og alle mine brikker er aktivisert. Jeg «vet» av erfaring at slike stillinger i praksis er vunnet. I situasjoner som dette gjelder det å spille med høy intensitet og gjerne være brutal. Jeg tok meg derfor en lang tenkepause for å regne det hele ut, noe jeg alltid gjør når jeg føler på meg at det er noe avgjørende i stillingen. Trekket som intuisjonen min sa var 19.Scb5! Problemet mitt var at jeg regnet litt for kort. 19…axb5 20. Lxe5 dxe5 21. Bxb5+ Ld7 22. Sxe6 fxe6 23.Txf8+ Txf8

Bilde 9 sommer 2017
Herfra er det ikke vrient å se den vinnende fortsettelsen. Det er vanskeligere å se dette mange trekk tidligere, men det er slett ikke umulig.

Jeg regnet hit, men her møtte jeg litt motstand i regningen. Når det skjer, er det viktig å være litt sta for å overvinne barrieren. Jeg glemmer av og til dette, noe som også skjedde denne gangen. Etter 24. Dg6+! Kd8 25. Dxe6 kollapser svarts stilling.

Når jeg møter motstand kaster jeg meg ofte ut i jakten på et godt alternativ. Selv om jeg nå ikke lenger fulgte magefølelsen min, bestemte jeg meg for å gå enda dypere inn i stillingen, men nå regnet jeg på følgende alternative lange variant.

Bilde 10 sommer 2017
Jeg forkastet den forrige varianten, og suste avgårde inn i en lang og kjip blindvei.

19.Sdb5 axb5 20.Lxe5 dxe5 21.Lxb5+ Ld7 22. Lxd7+ Sxd7 23. Txf7 Kxf7 24.Dh7+

Bilde 11 sommer 2017
Da jeg så denne stillingen fra det fjerne var ikke 24…Tg7 et mulig trekk.

Jeg hadde sett enda lenger, og trodde jeg vant masse materiell etter 24…Kf8 25. Tf1+ Sf6 26. Txf6+ Lxf6 og så til slutt 27.Dxc7, og jeg har vunnet dronningen. Puh…og jeg som pleier å si at lange varianter øker sannsynligheten for regnefeil.

Problemet er at i diagramstillingen ovenfor hadde jeg helt glemt at svart kunne spille 24…Tg7! og angrepet mitt stopper fullstendig opp. Dette oppdaget jeg da jeg var midt i varianten og skulle til å spille 23.Txf7. Dette var mildt sagt litt kinkig for jeg hadde jo allerede ofret en offiser, og skulle bare fullføre trekkene. Først nå innså jeg at den planlagte fortsettelsen ikke fungerte.

Nok en gang begynte hodet mitt å koke, og jeg gjorde et meningsløst trekk for så å gi opp. Motstanderen min vant partiet uten å ha gjort et eneste godt trekk, mens jeg gikk ut i sola og klarte ikke å riste av meg frustrasjonen.

Faktisk er jeg ganske stolt av hvordan jeg av og til klarer å gå skikkelig dypt inn i en kritisk stilling, men nå begynte dette å svikte. Og dette var gjengangeren på Korsika. Motstanderne mine ble servert helpoeng, og jeg kastet bort både vinststillinger, ratingpoeng og selvtillit.

La meg se om du klarer å gjøre en bedre avgjørelse enn meg? Nedenfor diagrammet vil du se at det er minst én alvorlig feil i resonnementet mitt.

Ilena Krasenkova – Torbjørn Ringdal Hansen
Open Internationel de Purtichju

Bilde 12 sommer 2017
Når jeg ser på denne stillingen skjønner jeg at jeg ofte spiller med litt høy risiko. Det er bare et par trekk siden jeg rokerte.

Jeg så at varianten 34…Dxf4 35.Sxf5 Dxf5 vinner for svart på grunn av mattrusselen på b1. I den varianten tenkte jeg noen få sekunder på at hvit isteden kunne sprelle litt med 35.Db4, så derfor så tok jeg en rask helomvending og bestemte meg istedenfor å spille 34…Txf4 med poenget 35.Sf7 Dd7 36.Sxd8 Df5 som vinner for svart. Det er minst to alvorlige feilvurderinger i disse variantene. Ser du hva som er riktig avgjørelse? Og kjenner du igjen feilen fra et av de foregående partiene jeg nettopp har vist deg?

Barcelona – kollaps

Kjære hjerne, fortell meg hvordan jeg skrur deg på. Fra kaféen ved spillelokalet i Barcelona. Det er få minutter til første runde.
Kjære hjerne. Fortell meg hvordan jeg skrur deg på! Det er få minutter til første runde i Barcelona, og jeg bygger opp selvtilliten i kantina.

Etter Korsika hadde jeg ikke mye tro på meg selv. Skuffelsen og frustrasjonen var for tett innpå meg, og jeg klarte kun å lade batteriene til cirka 60%. Etter en kort sjekk hadde jeg gitt meg selv den sjeldne diagnosen CD (Calculation Disorder). Et par fridager ble brukt til å ligge langflat på stranda i rekordvarm sommersol, med konstant væskeinntak og én centimeter tjukt lag med solkrem smurt over hele kroppen. Samtidig pløya hjernen min gjennom et titalls ultra vanskelige regneoppgaver. Et desperat forsøk på å få sveivet i gang regnemaskinen.

Og plutselig satt jeg i Barcelona. Motstanderen min hamra ut noen teoritrekk. Jeg likte det ikke, men svarte like raskt. Det tok 10-12 trekk før jeg stod til tap mot en mye lavere rated spiller. Heldigvis for meg var han lysten på remis.

I neste runde møtte jeg en fjorten år gammel gutt. Etter en halvtime hadde han fortsatt ikke møtt opp, noe som fikk meg til å øyne et lite håp om en seier på walkover og en pause fra denne mentale torturen. Han dukket opp, og i lusefart liret han av seg et par klassiske feil i Dragevarianten i Siciliansk. Med én time forsprang på klokka, og selv i følgende stilling hadde jeg ingen tro på meg selv:

Torbjørn Ringdal Hansen – David Bogdan-Emanuel
Open Sant Marti

Noen få trekk senere satt jeg og svettet i sluttspillet. Ida, som tok bildet, får om ikke så lenge et lite smil.
Noen få trekk senere satt jeg og svettet i sluttspillet. Ida, som tok bildet, får om ikke så lenge et lite smil.
Bilde 13 sommer 2017
Med riktig spill skal hvit ha et avgjørende angrep i denne stillingen. Svart har somlet med a6, og dessuten slurvet med et par av de lette offiserene.

Vi har gjort 14 trekk, og computeren sier at jeg leder med to bønder. Jeg visste at stillingen er helt fantastisk for hvit, men problemet mitt var at jeg verken stolte på mine regnemuskler eller min egen intuisjon. Jeg våget ikke en gang å spille på angrep, og isteden ble jeg gradvis utspilt i et sluttspill med bonde over. Nok en gang følte jeg meg heldig som unnslapp med remis. Det eneste positive med dette partiet er at jeg klarte å smile til Ida da jeg tok trekkgjentakelsen.

Jeg trengte sårt en seier, og bestemte meg for å trekke meg fra turneringen om jeg ikke vant neste parti. Jeg prøvde desperat å se ironien i hva som var i ferd med å skje, og jeg prøvde til og med se på mitt mentale forfall som et interessant fenomen som jeg skulle betrakte med forundring og nysgjerrighet. Isteden ble jeg som vanlig sittende å lure på hvordan i all verden jeg skulle klare å rote bort dette?

Reddy M.L Abhilash– Torbjørn Ringdal Hansen
Open Sant Marti

Bilde 14 sommer 2017
Ved mine fulle fem hadde jeg spilt a4-a3 og pløyd gjennom hvits kongestilling.

Slik så stillingen ut etter 19 trekk. Jeg spiller svart og har et vinnende angrep. Det tok ikke så lang tid før jeg bukket tårn. En såkalt gaffel var det som skulle til for å ta knekken på meg. Jeg smilte og nikket anerkjennende til min motstander, før jeg tuslet bort til arrangøren og informerte om at jeg dessverre måtte trekke meg fra turneringen. Jeg hadde ikke svaret klart dersom de skulle kreve en forklaring på hvorfor, men kanskje det var synlig at jeg hadde fått nok juling. Synet av en stormester med en ratingprestasjon på 1973 minner om en skambanket sydenturist som man helst ikke bør konfrontere med noe som helst.

                                                          Veien videre

Her satt jeg og grubler over livets mysterier.
Her satt jeg og grublet over livets mysterier.

Så nå sitter jeg i skyggen ved en vakker festning på Montjuic i Barcelona. Jeg har god utsikt over havet og byen. Hva skal jeg gjøre nå? Sjakk er det morsomste jeg vet, men det gjør så inderlig vondt når jeg ikke får det til. Skal jeg orke å reise meg en gang til, eller skal jeg trappe ned og lete etter en ny hobby? Folk som lever uten selvpålagte forventninger om å prestere må ha det så lett…

Om fire dager starter en turnering i Andorra.  Skal jeg prøve, eller bør jeg fortsette som et forvirret dovendyr?

Løsningen ble en telefonsamtale til en venn som forstår seg på slike ting. Jeg trodde det bare var på film det fantes kloke orakler som hadde svar på alt, men de eksisterer faktisk i virkeligheten også. Etter å ha lyttet en stund knyttet jeg gradvis nevene, og tankene om å returnere kom til overflaten. Var jeg i ferd med å få hodet over vannet? Jeg hadde visst allerede gjort en viktig del av jobben for å komme tilbake, bare ved å se at jeg har nådd bunn. Jeg har ikke lenger noen desperate krampetrekninger som bare gjør vondt verre, men isteden kan jeg prøve å gjøre noen gode trekk. Jeg har allerede skrevet ned en rekke mål og tiltak for å forbedre mitt eget spill, men det er altfor tidlig å dele det med noen ennå.

Det ække noe synd på meg. Sånn egentlig.
Det ække noe synd på meg. Sånn egentlig.

Jeg skal spille i Andorra, og jeg håper jeg aldri skal trekke meg mer.

Jeg begynner kanskje å se ting i litt perspektiv. Bare ved å skrive dette og kaste noen skeptiske blikk på mine egne partier, ser jeg mange av mine problemer. Disse skal jeg være bevisst, men nå skal jeg finne fram noen av mine aller beste øyeblikk. Kanskje jeg til og med skal dele noen av mine sjakklige høydepunkter med deg om ikke så lenge.

Nå merket jeg at jeg fortsatt er meg selv, og derfor løper jeg avgårde for å se hvordan det går med Ida. Håper jeg kan komme med noen gladnyheter fra Andorra.

 

26 thoughts on “En sjakkspillers bekjennelser

  • 20. juli 2017 at 07:40
    Permalink

    Takk. Et flott innlegg!!

  • 20. juli 2017 at 08:01
    Permalink

    Hei! På vegne av hele SOSS håper jeg du finner tilbake til gode trekk, og minner om at livet utenfor brettet uansett er viktigere.

    Mvh Bjarne Z

    • 20. juli 2017 at 16:17
      Permalink

      Ja, det er sant, og heldigvis vet jeg det inderlig godt! Takk til hele SOSS-gjengen! Jeg kommer tilbake med noen sterke trekk.

  • 20. juli 2017 at 10:38
    Permalink

    Hei Thorbjørn.
    Interessant innlegg.
    Kommer du til å arrangere sjakkurs til høsten?

    • 20. juli 2017 at 16:15
      Permalink

      Takk skal du ha! Jeg er ikke helt i mål med planleggingen av høstens aktiviteter. Jeg er glad i å holde kurs, så det kommer nok noe informasjon dette om ikke så alt for lenge!

  • 20. juli 2017 at 11:49
    Permalink

    Det beste blogginnlegget jeg kan huske å ha lest. Takk! Lykke til videre.

  • 20. juli 2017 at 14:19
    Permalink

    Hei, selv om jeg er 800 poeng lavere ratet kjenner jeg litt av følelsen – godt beskrevet. Hold fast på det som er bra, du rundspilte Gawain Jones i nesten hele partiet, for eksempel. Det sier noe om potensialet i spillet ditt. Men uansett var det kanskje litt vel mange turneringer på rad – LYST og ENERGI er kanskje de aller viktigste faktorene når vi setter oss ved brettet. Lykke til videre!

    • 20. juli 2017 at 16:09
      Permalink

      Jeg har en følelse av at de fleste sitter igjen med lignende opplevelser, uavhengig av hvilket nivå man er på. Ja, det var kanskje litt i overkant tett program, men fristelsen ble for stor. Takk for hyggelig tilbakemelding!

  • 20. juli 2017 at 14:55
    Permalink

    Dra til Andorra! ✌️

  • 20. juli 2017 at 20:48
    Permalink

    Et fantastisk godt innlegg av en fantastisk bra personlighet 🙂

    Her er det mye å kjenne seg igjen i, Torbjørn. Og mye å lære av. Det er en svært god egenskap du har i å vende noe negativt til noe positivt. Nettopp dette er en av grunnene til at folk liker deg så godt, samt til at du helt garantert slår tilbake.

    Du har et sterkt ønske om å være kreativ på sjakkbrettet, du ønsker å skape noe eget, og som jeg har sagt til deg før så er du både unik og rå på dette! For meg er det enkelt å si at det er morsomt å følge dine sjakkpartier uansett resultat, og at du beriker både sjakken generelt og da særlig Sjakk-Norge. For deg funker det ikke å tenke slik, fordi du er avhengig av resultater også – som konkurransemann. Men det er godt å høre at du motivasjonsmessig er på gang igjen, en dårlig periode til tross. Kreative spillere som deg vil alltid ha opp-og nedturer, og det er ingen tvil om at du besitter en enorm sjakk-kompetanse. Du kommer til å slå tilbake, det er jeg ikke i tvil om!! Jeg heier på deg! 🙂

    • 21. juli 2017 at 23:14
      Permalink

      Hei Kjetil! Tusen takk for veldig hyggelig melding. Du er alltid positiv og støttende. Jeg gleder meg til vårt neste oppgjør på brettet – da vet jeg det blir fart og spenning! Jeg har fått så mange positive meldinger de siste dagene, og jeg er så glad at for at det er så mange som er så oppmuntrende og som velger å skrive. Mange fine folk der ute! Tusen takk skal du ha! 🙂

  • 21. juli 2017 at 12:02
    Permalink

    Torbjørn! Du kan få sagt det! «De som lever uten forventninger til egne prestasjoner må ha det lett…»Det er gjenkjennelig hjertesukk for alle som legger lidenskap, flid, kreativitet, identitet og kjærlighet i jobb og hobby! Alle som strever for å bli stadig flinkere, møter på små lettvegger iblant. Det kan ikke bare gå strake vegen. Jeg – vi – er ikke i tvil om at du kjem sterkere tilbake! Du er helt rå, en superbra fyr og en veldig god og kreativ spiller som behersker mange spillestiler (sier fagmannen) vi heier på deg!! (Og fin blogg har du også)

    • 21. juli 2017 at 23:16
      Permalink

      Hei Camy og Andy! Tusen takk skal dere ha for så mye skryt og fine tilbakemeldinger. Jeg heier på dere også!

  • 21. juli 2017 at 14:47
    Permalink

    Vil bare slutte meg til de andre kommentarene her; må være den fineste og mest sympatiske sjakkbloggen jeg har lest – kanskje du rett og slett er for snill? Krysser det jeg har av fingre og tær for noen oppturer for deg framover …

    • 21. juli 2017 at 23:19
      Permalink

      Hei! Tusen takk! Blir nærmest målløs av slike kommentarer. Det var veldig hyggelig 🙂

  • 21. juli 2017 at 18:22
    Permalink

    Hatten av for et veldig godt, åpent og sympatisk innlegg.
    Sjakken kan jo ofte speile andre deler av livet, og ofte når man blir slått i bakken, både på og utenfor brettet krever det mye å reise seg igjen, men er den fandenivoldske viljen tilstede klarer man å reise seg.

    Av erfaring – (utenfor sjakkbrettet- siden jeg er en skarve Patzer Master.) Har jeg erfart hvor dyp tilfredstillelsen er når jeg har maktet å reise meg igjen etter å ha opplevd de mange tilbakeslagene som livet jo gir. Og jo større sjanser man tar – jo hardere faller man kanskje?

    Du er særdeles kreativ og oppfinnsom. Det er alltid en glede å følge dine partier og på sikt tror jeg disse egenskapene vil ta føre deg til uante høyder.

    Gelder meg til å følge deg videre.

    Alt godt fra Øyvind

    • 21. juli 2017 at 23:22
      Permalink

      Hei Øyvind! Takk skal du ha! Setter veldig pris på så hyggelige og oppmuntrende ord. Opp- og nedturer gjør livet mer fartsfylt!

  • 22. juli 2017 at 16:07
    Permalink

    Veldig godt beskrevet – å være sjakkspiller er en krevende øvelse. Stå på og lykke til!!

  • 23. juli 2017 at 11:10
    Permalink

    Tack för att vi fick följa med på din svindlande vandring från fjällets topp. Det här är inte slutet på en schackkarriär – utan början. Lycka till!

    • 1. august 2017 at 20:56
      Permalink

      Hyggelig å høre fra deg og at du har lest innlegget! Jeg har gode minner fra å spille mot deg på Gausdal. Tusen takk skal du ha!

  • 25. juli 2017 at 21:56
    Permalink

    Ikke gi opp. Kanskje du legger for stort forventningspress på deg etter gm tittel. Finn tilbake roen og gleden og trua på deg selv. Du har klart å bli gm da klarer du å overkomme dette. Heier på deg!

    • 1. august 2017 at 20:57
      Permalink

      Nei, jeg gir ikke opp! Selv om jeg trengte en liten pause, er jeg like sjakkivrig som før og jeg skal komme sterkt tilbake. Takk for at du heier på meg og at du leste bloggen!

Comments are closed.